Saturday, November 21, 2009

Om å være viggo-venneløs


Jeg vil si jeg har en del venner, ganske mange faktisk. Jeg har en hel haug med bekjente, men kun noen få nære venner. Jeg har aldri vært en del av en "jentegjeng" som holder sammen i tykt og tynt, jeg har alltid vært den som har vært i mellom gjenger og venner med alle og derfor aldri vært en fast del i noen av "gjengene". Jeg liker også å være alene, men det at man trives i sitt eget selskap vil ikke automatisk si at man ikke trives med andre.

I kveld på jobb fikk jeg høre noe rart. En av de eldre hjelpepleierne på jobben lurte på om jeg noen gang kom meg ut. Jeg svarer da som sant er at jeg stort sett ikke er så gira å dra på byen, det ender stort sett opp med å være noe kjedelig og dyrt. "Jammen du må jo komme deg litt ut, utenfor stallen". Jaha? jeg kommer meg da ut, treffer til og med kompiser som ikke liker hester i det hele tatt. Jeg prøver å si at jeg har jo masse venner i hestemiljøet (kan jo kalle det for det ettersom jeg laller rundt på mange staller for tiden) som jeg tilbringer masse tid i stallen med, og som jeg også treffer utenfor selve stallen. Men dette er tydeligvis ikke godt nok for min kollega. Hun virket bekymret for at jeg ikke "hadde et liv", det vil si, et liv utenfor stallen. For det å være interessert i hester og ha ridning som hobby kvalifiserer seg visstnok ikke til å "ha et liv". Dessuten er visst ikke de vennene man har i stallen "ordentlige" venner. Wat?

Er det virkelig så sett ned på å drive med hest? At det ikke er godt nok som hobby? Jeg vil jo forresten trekke det litt videre forbi hobby, for for mange av oss er det jo en livsstil. Det er ikke noe en bare kan legge fra seg og være ferdig med, tar man seg en pause ligger det i bakhodet å murrer og en skjønner at det ikke tar lang tid før en er tilbake på hesteryggen. Du har jo til sammenligning de fotballinteresserte. De bruker tid og penger på kamper, resultater, reiser til Old Trafford eller Anfield og diskuterer fotball og spillere opp og ned i mente. Blir ikke det det samme?

Jeg må innrømme at jeg ble ganske satt ut av det hele. Det er som på barneskolen da en fikk høre at man var "Viggovenneløs" dersom en ikke hadde noen å stå med i friminuttet eller pulten ved siden av var tom. Jeg har hatt denne diskusjonen tidligere, en venninne som også fikk påpeket hvor få venner hun hadde. Hvordan kan noen andre si noe om hvor mange/få venner en person ha, og hvorfor i allverden bekymre seg over det. Normale oppegående mennesker har som regel ikke problemer med å skaffe seg venner, man er kanskje bare mer selektiv i hvem man ønsker å tilbringe tid med? Jeg vet ikke... det jeg vet er at det provoserer meg at andre skal synes synd på meg fordi jeg ikke har "nok" venner.

Jeg har "nok" venner, og jeg har plass til mange fler dersom de skulle komme forbi! Og ikke kom her å fortell meg at alle de jeg har en stor felles interesse med ikke teller, hvem i all verden teller da?